Laget sin egen løype

For de fleste av oss er stupbratte heng, G-krefter og stålkanter mot blank is noe man forbinder med TV-sendinger fra Kitzbühel eller Wengen. Det å jakte maksimal fart for å spise hundredeler forutsetter en nær perfekt blanding av rå fysikk og mental styrke. Noen svært få lykkes i praksis – Sebastian Solevåg, Leif Kristian Haugen og Kjetil Jansrud er kjente toppidrettsnavn som mange kjenner til. Niklas Sparr Johansen er det færre som har hørt om, men han konkurrerte faktisk mot alle disse tre i flere år –markerte seg sterkt nasjonalt med rekruttlandslag og flere rennseire i Norge.

– Det var en fantastisk tid som jeg aldri ville vært foruten, sier Niklas og myser mot sola som nå står høyt på himmelen over Bjørvika.

– Jeg var en aktiv ungdom, og drev på med veldig mange idretter. På ungdomsskolen tok det seg opp med ski. Jeg likte snø, jeg likte å være ute, jeg likte fart. Da ble skigymnas det neste. Valget valt på NTG Geilo, og jeg hadde en fantastisk tid der. Målet var landslaget. Det var den store drømmen, forklarer Niklas.

Skader av alle slag

Før han bestemte seg for å satse på alpint hadde unggutten fra Snarøya også vært innom fotball, bandy, tennis, seiling og golf. Gjennom skikjøringen ble han i tillegg kjent med klatring, roing og turning som en del av det varierte treningsopplegget i ungdomstiden og på toppidrettsgymnaset.

– Jeg tror alt sammen hjalp meg til å bli en bedre alpinist, og jeg hadde stor glede av aktivitet og idrett. Skimessig tok jeg steg i riktig retning, men jeg nådde dessverre aldri helt opp, sier Niklas.

Han hadde i sine beste sesonger toppresultater i fartsdisiplinene, men det var også en toårsperiode der han slet mye med skader.

– Det ble både fallskader og belastningsskader. Noen hjernerystelser pådro jeg meg, jeg hadde belastningsskade som ga kraftig ruptur i skuldermuskulaturen, rift i menisk, strukkede leddbånd i knær og ankler, senebetennelse i skulder, kraftig ruptur i fremre leggmuskel, og jeg var feiltrent en periode – med for dårlig indre muskulatur i kjernen. Det ble mye til slutt, sier Niklas og ler.

Det eneste positive med alle skadene var at han slapp en lite fristende militærtjeneste.

– Sesjonslegen kallet meg ikke inn til kjøkkentjeneste en gang, humrer Niklas.

Han var inne på tanken om skistipend i USA, men slo det fra seg grunnet alle skadene. Det ble studier i Trondheim i stedet, for underveis hadde han fulgt to spor parallelt.

– Foreldre mine var tydelige på at du får lov til å stå på ski, og vi skal hjelpe deg å følge drømmen din, men det krever også at du må levere på skolen. Min mors mareritt var at jeg skulle bli en halvstudert røver som kunne stå på ski, forteller Niklas.

Må ha en indre drivkraft

Han lærte mye av det å flytte til Geilo, og i større grad måtte klare seg selv. Det var en strukturert hverdag hvor han måtte balansere det å bo alene med både trening og skolegang.

– Den perioden satte meg veldig opp til å bli den personen jeg er i dag. Jeg måtte levere på flere fronter, jeg lærte meg å ha en strukturert tilnærming og å prioritere. Hva må gjøres for å komme til neste steg? Det å bryte opp et stort mål i mindre delmål – og å være ærlig med seg selv. Vi må gjøre dette, dette og dette for å komme dit, illustrerer Niklas ved å tegne usynlige delmål i lufta.

Alpint handler nødvendigvis i stor grad om at én person skal ned et fjell raskest mulig, men det er mye forarbeid, lagarbeid og samarbeid som ligger bak. Dette er overførbart til konsulentrollen.

– Driveren er å spille kunden god, og å yte for kunden. Man må ta riktige valg, men også levere til en kvalitet og forventning som kunden har. Da må man ha informasjon og kommunikasjon, sier Niklas.
Han mener selv at han har et usunt konkurranseinstinkt. Samtidig tror han at det å brenne for noe har en egenverdi.

– I idretten må du ha driven, du må ønske det – det er bare du selv som kan dra deg helt dit du vil. Gjør du noe fordi andre vil det så har du tapt, for da gir det ikke energi – da tar det energi. Det er som med alt annet i livet – driver du med noe som er gøy gir det energi, og da fortsetter du med det, sier Niklas.

Han titter ettertenksomt ut av vinduet på en mor og et lite barn som leker på den tjukke isen som dekker badeplassen ved havnepromenaden.

– Det jeg savner mest er laserfokuset. Spise, trene, sove – og å være ute å nyte fine dager i bakken. Nå er jo hverdagen helt annerledes, men det er veldig fint det også, sier han.

Traff kona gjennom idretten

I Trondheim tok han en master i industriell økonomi- og teknologiledelse. Den høyt ansette studieretningen Indøk består gjerne av én økonomisk og én teknologisk retning.

– Jeg har faktisk ikke IT-bakgrunn. Jeg hadde optimering som økonomisk retning, og varme- og prosessteknikk som teknisk retning – som var mer myntet på olje. For meg ble graden en døråpner til veldig mange forskjellige karrieremuligheter, men jeg hadde ikke sett for meg at det var konsulent jeg skulle bli, sier Niklas.

Det han liker ved rollen er de ulike måtene man kan prestere og levere på. Nye settinger, nye folk, og at man lærer mye av å jobbe med forskjellige mennesker.

– Du må nok være litt menneskekjenner, og det er helt klart en fordel å like folk. Som prosjektleder skal du interagere med, og å ha kommunikasjon med, veldig mange forskjellige interessenter, sier Niklas.

Akkurat nå er han hos Sykehuspartner, og han har ansvar for å bestykke nye sykehus med IKT-utstyr. Kontrakten går frem til sommeren med opsjon på et år til. Gjennom studiene begynte han også med lacrosse. For de uinnvidde kan det enklest beskrives som ishockey på land – med ball i luften. Etter en introduksjon aven kompis fra Geilo startet Niklas et lag i Trondheim.

– Det har jeg holdt på med helt frem til jeg fikk min første datter. Jeg har spilt europacup for klubblag, to VM og et EM for landslaget. Sånn traff jeg også kona mi, sier Niklas og lyser opp.

Hun drev nemlig også med lacrosse, og de møttes på en turnering i Belgia. I dag har paret to små jenter. Storesøster er fem og et halvt år, og lillesøster har akkurat blitt to år.

– Nå sover begge om natta, og det er fint. Hun minste har vært mye våken, og da er det noen ganger man møter opp på jobb litt i koma, sier Niklas oppriktig.

Var kanskje litt naiv

Konsulenttilværelsen startet med et internship i Sopra Steria, og arbeidserfaringen har i hovedsak vært knyttet til klient-migreringsprosjekter – typisk fra Windows 7 til Windows 10. De senere årene har det gått mye i skyteknologi med fokus på FinOps – som kort sagt går på hvordan du skal få mest mulig ut av kostnadene dine i skyen.

– Sopra Steria har sin modell, og det var et kjempefint sted å starte karrieren. Man må ha en tydelig struktur på ting når det blir så stort. De hadde et flott graduateprogram for å bygge opp nyutdannede, sier Niklas.
Han forteller at han savnet et tettere forhold til ledelsen der, men han ser også at han sikkert kunne engasjert seg mer internt selv.

– Du var som et lite tannhjul i et veldig stort maskineri, og det ble rett og slett litt upersonlig, sier Niklas.

Han forklarer at i en så stor organisasjon må man kategorisere resursene sine i forskjellige nivåer. For å nå et gitt nivå må man ha så og så mye erfaring, kurs og sertifiseringer. Det er veldig tydelig hva som skal til for å ta de forskjellige nivåene.

– Jeg opplevde ikke at det ble spisse albuer i så stor grad, men jeg var der veldig tidlig i karrieren. De spisse albuene kommer muligens litt senere i karrieren. Sett i ettertid var jeg kanskje litt naiv da jeg kom inn i arbeidslivet. Jeg har alltid tenkt at hvis man legger inn godt arbeid så får man resultater som følge av det arbeidet – men så er det ikke alltid sånn, reflekterer Niklas.

Hverdagen i balanse

Ferden gikk videre til det vesentlig mindre konsulentselskapet, Aboveit, og der hadde han en veldig fin tid. Niklas fikk mye ansvar. Faktisk så mye at det ble vanskelig å sjonglere hverdagen.

– Jeg fakturerte 100% eller mer som konsulent pluss at jeg hadde fagansvar, og personalansvar, sier han.

I pappapermisjon kom han så i prat med Knut Arne som er daglig leder i Styrmand. Minstedatteren var også med på møtene, og praten gikk lett.  

– Nå har jeg vært her et drøyt år, og strukturen og oppsettet i Styrmand gir meg en bedre balanse i hverdagen. Det er ikke noe internt karrierejag, jeg er på mange måter min egen sjef – men med gode sparringspartnere. Jeg styrer hverdagen min fullt og helt, og kan fokusere på kunden. Den totale pakken er god, sier Niklas.

Han fikk snevret inn fokuset, og tenker nå kun på oppdraget mens han er på jobb. At han også kan påvirke hva slags prosjekter han skal jobbe med er verdifullt.

–  Jeg blir inkludert og lyttet til. Vi har fokus på kundene, men vi har også dette leirbålet som jeg setter pris på, sier Niklas.

I Styrmand belønnes det arbeidet som faktisk gjøres. Da blir det mer opp til den enkelte når og hvor man jobber – noe som også påvirker ens egen lønn. Men da kan man vel også jobbe seg «i hjel» om man vil?

– Det kan du nok. Men da tror jeg at jeg hadde sittet igjen alene, og jeg ønsket jo å ha mer tid til å ha familie, ler Niklas.

Familien AS er fornøyd

Fleksibiliteten i jobben gjør at han kan hente eller levere i barnehagen, og enkelte dager kan han og kona også hente ungene sammen.

– Jeg er prisgitt en flott kone som backer og støtter opp hvis jeg må jobbe mer i en periode. Hun har også full jobb så det er dialog, kompromisser og samarbeid som gjelder, sier Niklas.

Som 37-åring trekker han for øyeblikket ned snittalderen i selskapet, men det å komme inn med en litt kortere CV enn enkelte kollegaer ser han som en mulighet.

– Mye handler om evnen til selvledelse. Du styrer selv, og jeg vil nesten si at det er en hybrid form av det å være selvstendig næringsdrivende – men du har miljøet og kollegaene i tillegg, sier Niklas.

Han mener en nøkkelfaktor er at arbeidsgiver lar den enkelte konsulent avgjøre om man vil delta på alt som skjer av sosiale og faglige sammenkomster – eller om det passer bedre at man blir med på noe. To faste, familieorienterte turer i året – Trysil om vinteren, og Vann spahotell i Sverige om sommeren – forsterker også helhetstankegangen.

– Vi var på Trysil nå. Det er jo helt konge å stå på ski, og å få ha med hele familien i en hyggelig jobbsetting. Vi trives kjempegodt i Styrmand. Jeg sier vi, for jeg må inkludere familien i den vurderingen. Å få ha med hele familien på tur, det har jeg ikke hørt om andre selskap som gjør. Det vet jeg at min kone, og mine to små også setter pris på, sier Niklas.